​Søket etter et teater som skaper- eller i det minste kan bøte på en forvitret offentlighet.

 

Et særtrekk ved et fungerende demokrati, er — og har alltid vært — en fungerende offentlighet; et felles og flerstemt rom for meningsytring og meningsbrytning i relativ balanse mellom ulike aktører og interesser. Den privatiseringen av offentligheten som har pågått over tid, viser seg nå på et kulturelt «gateplan» som en fortielse av det som ikke allerede på forhånd, av mediehusenes algoritmer og BI-utdannede kulturredaktører, kan kalkuleres risikofritt som noe «for de mange». Tendensen faller sammen med, samtidig som den forsterkes av de sosiale medienes privatiserte nettverk av individuelle følgere: På den ene siden, fravær av omtaler, kritikker og offentlig refleksjon. På den andre, (scene)kunstens avhengighetsforhold til kulturelle influenseres stadig skiftende motivasjon for å dele (eller ikke dele) sin alternative kulturjournalistikk i private ekkokammer. Behovet for nye reelle offentligheter, nye rom for meningsytring og sosial utveksling, er derfor ikke bare politisk nødvendig, det er også noe dypt eksistensielt; et savn som vi tror også vil gjøre seg stadig mer gjeldende som et dyptliggende behov i tiden som ligger foran oss. Skjellsettende erfaringer med «0.3.08.38 Tilstander av unntak» og «Kunsten å lage en felle», har vist oss hvordan et utvidet teaterrom, med vilje og evne til å bryte med algoritme-styrte skjema for effektiv historie-fortelling, spenningskurve og lett identifiserbare karakterer, nettopp kan finne sin relevans og sin kraft som motstemme til en slik forvitring av det det offentlige ordskiftet. Samtidig har et bevisst porøst samspill mellom «kunstnerisk forskning» og «akademisk forskning» vist en særegen slagkraft både i utvidelsen av teaterrommet selv og i utvikling av den tenkningen og refleksjonen som springer ut fra teatermørket og setter seg igjennom i samfunndiskursen og i andre tilgrensende former for forskning og formidling.

Det vi her har kalt «Samhøringer» motiveres derfor av en tiltro til teatret som et slags avansert «leirbål» for refleksjon og flerstemt menings-brytning. Gitt en prosess hvor forvitringen av offentligheten tiltar i årene framover, vil slike sceniske former for Samhøring ha et potensial nettopp som noe i nærheten av konkrete utopier.

I begrepet ligger allerede tre dramaturgiske byggeklosser: Først viktigheten av «å høre», i betydningen lytte (ikke bare se) teater. Så viktigheten i det «å høre sammen», dvs. forskjellen mellom det å lytte til noe alene, eller å lytte til det sammen med andre. Og til slutt — muligheten for gjennom dette å oppnå, eller skape nye fellesskap og berede grunnen for nye typer samhørighet i en kontekst av individualisering og oppsplitting. Dette gjelder ikke bare utad, i møte med et publikum, men også innad — på ensemble-nivå — hvor Tt-B ønsker å forsterke sine strategier for å tilrettelegge for overskridende «lytteprosesser» mellom ulike «fag» og «spesialiseringer», mellom kunstnere så vel som mellom ulike typer forskere og forsknings-strategier. Her ligger også utvidelsen og utviklingen av lytte-post-strategiene som gyllen mulighet.

​

Tore Vagn Lid

kunstnerisk leder

Transiteatret-Bergen​​​​​​​