Almenrausch-komplekset

Essay til samhøring IV

Essay publisert i avisen Vaksdalposten 3.4.2025 i anledning Samhøring IV (Vaksdal, 9 april 2025.)

av Tore Vagn Lid

SAMFUNNETS HUKOMMELSESTAP

Vi har alle vår egen hukommelse. Men en del av denne hukommelsen er også en delt hukommelse, ja, en felles samfunnshukommelse. Og også denne delen av hukommelsen er med på å forme det vi er, både som enkeltpersoner og som samfunn. Derfor er det å viske ut, eller til og med aktivt å endre på, minner grunnleggende sett å endre på personligheter; om det gjelder en enkelt persons minne eller en hel nasjons. Historien om de norske «krigskommunistene» og deres motstandskamp mot nazisme og okkupasjon er en slik fortrengt historie. Og det er denne det skal handle om når Transiteatret-Bergen møter Senioruniversitetet på Vaksdal, 9.april.

Det jeg sikter til er fortielsen av de såkalte "krigskommunistenes" motstandskamp. Det jeg sikter til er historier i slagskyggen av den Gode Krigshistorien, den som feires og fortelles og stadfestes igjen og igjen fra perspektivet til vestkant-guttene på skauen ved Oslo. Det jeg sikter til er ikke historien til Max Manus eller Gunnar Sønsteby. Men til ukjente motstands-kvinner og og menn som Leikny Karlsen, Olaug Titlestad, Samuel Titlestad eller – og kanskje mest av alt – Peder Furubotn. Det jeg sikter til er en motstand, ikke bare mot tysk okkupasjon, men også mot nazismens og fascismens ideologi; en motstandskamp som ikke starter i Oslo, høsten 1942, men som i realiteten starter lenge før Hitlers overfall på Norge, og som er en motstand også mot nordmenns egen fascisme på 1920- og 30-tallet. Og jeg sikter til en kamp som ikke slutter når Tyskland kapitulerer i 1945, men som fortsetter i form av en politisk heksejakt, mistenkeliggjøring og overvåking gjennom hele etterkrigstiden, like opp til vår tid.

Hverken jeg, eller noen jeg kjente, hadde noensinne hørt om «Operation Almenrausch». Operasjon Almenrausch var dekknavnet på den største tyske rassiaen mot norsk motstandsbevegelse under den andre verdenskrig – stormingen av kommunistenes forlegning på Buahaugen i Øystre Slidre i juni 1944. Jeg kjente heller ikke navnene på noen av de gamle partisanene som overlevde rassiaen, og heller ikke noen av historiene og skjebnene deres. I løpet av 60 år – og et uendelig antall krigsreportasjer, jubileer og feiringer – var det da jeg begynte med dette ikke reist et eneste minnesmerke; ingen medaljer var delt ut; ingen portretter; ingen offisielle markeringer. Når varm krig i Norge ble til kald krig utover 1950tallet, ble det nasjonalt som lokalt igangsatt en gjennomgripende sverteprosess – iverksatt så vel fra sosialdemokrater rundt Einar Gerhardsen og Haakon Lie som rundt et et McCarthy inspirert sentrum- høyre. For «krigskommunistene» selv ble resultatet fatalt: Først ble de mistenkeliggjort, holdt unna alle sentrale verv, og etter hvert også all akseptabel inntekt. For mange ble resultatet tvil, skam, selvforakt, arbeidsledighet og alkoholisme.

SPOLEBÅNDENE I SØPPELSEKKEN

I de etterlatte papirene til en avdød gammel mann på Nygårdshøyden i Bergen, fant slektninger noen sider av en påbegynt selvbiografi. De få setningen var skrevet med en hånd og en finger, fordi forfatteren var rammet av slag. Forfatteren var Samuel Titlestad – sikkerhetsansvarlig for partisanene som hadde kjempet sammen med Peder Furubotn fra krigsutbruddet i 1940 til krigs-slutt, 1945. Men, viste det seg, om teksten knappest kunne kalles et fragment, skulle den likefullt vise veien til et flettverk av gamle, nedstøvede lydbåndopptak som Titlestads sønn, Torgrim Titlestad, hadde gjort fra slutten av 1960tallet til midten av 1980tallet. I byen Stavanger, i en stor sort plastsekk, fikk jeg – av Titlestads generøse familie – etter en omfattende mailutveksling til slutt tilgang på det som viste seg å være time etter time med gamle, knitrende opptak: Opptak av stemmer som ikke lenger eksisterte, og som – uavhengig av hverandre (og ikke alltid helt samstemte) gav sin egen øyevitneversjon av en dramatisk krigshistorie i rastløs bevegelse mellom norske byer og den norske fjellheimen. Og dette var historier som også forteller om den tragiske tiden etter at Furubotns partisaner hadde blitt feiret som helter i mai-dagene 1945.  For ikke bare skulle de komme til falle i unåde hos både sosialdemokrater og høyre-siden i politikken, men de skulle samtidig bli ekskludert fra det norske kommunistpartiet, et parti som etter krigen igjen kom under full kontroll av Sovjetunionen og deres allmektige leder, Josef Stalin.

Det finnes en rød trå – en slags sørgmodig grunntone – gjennom alle disse timene med opptak; og det er ønsket om å bli hørt; ønsket om å få snakke ut. Og selv om ingen av disse, hverken Peder Furubotn, Samuel Titlestad, Olaug Titlestad, Leikny Karlsen eller noen av de andre – ofte unge kvinner – som utgjorde kjernen i «krigs-kommunistenes» motstandsbevegelse, fikk sine historier ut i en norsk offentlighet mens de fremdeles levde, skal de som tar turen til Vaksdal, 9 april, i hvert fall få høre dem! Så får dere vurdere selv, om de har noe viktig eller troverdig å si dere.

Sikkert er det i hvert fall, at denne forfatteren og regissøren – en vinterdag i 2006 – var under ett sekund unna å viske ut alle disse stemmene fra norsk historie. Med en plastsekk med gamle lydopptak som eneste bagasje, skulle jeg til å sende sekken med lydbåndopptak gjennom flyplassens sikkerhetskontroll, da en stemme ropte «Stopp!». Sekken med de gamle opptakene ble stoppet, på vei inn i røntgenapparatet; et apparat som umiddelbart ville ha avmagnetisert og dermed slettet alt som var av lyd på de gamle magnet-sporene. Slik gikk det ikke. Og derfor, og bare derfor, kan vi altså høre disse stemmene sammen, i samme rom. Og det på stedet hvor denne særegne motstandsbevegelsens leder, Peder L. Furubotn, hadde sin barndom og sine politiske formings år. År som også har bidratt til å forme også oss og vår historie – uten at vi helt har vært klar over det.

Tore Vagn Lid

Forfatter/Regissør for «Almenrasuch: En samhøring»